Search

I am Siri

Noen ganger er det pes å hete Siri. Folk ber meg gjøre ting hele tiden. Kan du kjøpe dopapir? Hvor lang tid det tar å kjøre til hytta? Og forresten, skal det regne i dag? Om ikke lenge spør de meg om jeg kan hente i barnehagen og om jeg kan legge barna på tirsdager.

Du tror kanskje at du har det tøft? Prøv å het det samme som den mest populære virtuelle assistenten i verden.

Når jeg er på polet blir jeg spurt om leg (yes!), barnehagen spør om jeg kan ta med et utblåst egg til påskepynten, regnskapsføreren ber meg sende bilag, kunden spør om jeg kan legge til tekst på filmen. Det slutter faen ikke.

Hvem har sagt at jeg er en maskin?

Jo, det var Apple, det.

Alexa Seary (si-ree) beskriver livet sitt som et sant mareritt i The Huffington Post forrige uke. Hvor kjipt må det ikke føles å være navn-tvilling med to virtuelle assistenter. Alexa er nemlig Amazon Echo sin egen enhet som dimmer lampa i stua di. Jeg vet siri-øst ikke hva jeg hadde gjort.

Om typen hadde spurt meg om jeg kunne skru på lyset på badet hadde jeg tilta. Så sykt diskriminerende. Selv om jeg har det samme navnet som en virtuell enhet betyr ikke det at det står "personal assistent" i panna mi. Ikke be meg lage mat, bestille über, sjekke tidene på toget, ikke spør om jeg glemte å skru av ovnen, om hvor vi bør reise på sommerferie, om jeg kan handle, rydde, om jeg kan vekke deg i morgen, eller om hvor mye penger vi har brukt på mat denne måneden.

Slutt.

Ikke bland meg med en robot. Jeg er Siri,

sammen med 8347 andre jenter og kvinner i Norge. Vi er kvinner som ikke nødvendigvis er en du kan sjefe rundt.

Om du ikke har skjønt det enda. This is ironi. Har vi blitt late? Bidrar teknologien til at vi ikke lenger orker å reise oss opp fra sofaen og skru på lyset, handle mat eller lære barna å tegne?

Det er jo digg å automatisere de hverdagslige ærendene, bestille mat fra Kolonial og befri dyrebar tid. Tid jeg heller kan bruke på meg sjæl og den inaktive verdenen på internett, så klart.

Eller vent, er det ikke de små tingene i hverdagen som betyr noe? Tror noen har skrevet det et sted. Varmer det ikke bittelitt i hjertet om jeg kjøper en is til deg på veien hjem fra jobb, eller lager matpakke til barna? Jeg er jo i bunn og grunn ikke keen på at algoritmene skal invadere yrket mitt, eller i verste fall, familien?

Eller, hva med partneren min?

Nei. nei. nei.

Men samtidig vil jo også denne teknologien mest sannsynlig revolusjonere velferdstjenester i verden. Det har kommet og vil fortsatt komme mye godt ut av denne innovasjonen - og jeg elsker det. Jeg elsker at jorda har blitt mindre, at vi kan snappe, twitre, telle skritt, har ubegrenset tilgang til kunnskap og at vi faktisk kan dele den med resten av verden. Men jeg hater at vi overvåkes av aktører og at vi er på vei til å vinke farvel til privatliv og personvern. Det samles inn enorme datamengder hver dag. Dette kalles BIG DATA. Prima informasjon om deg og meg.

Men igjen, jeg syns jo det er digg å få reklame som faktisk er relevant for meg..

Allikevel er jeg litt sjalu på Siri. Siri er effektiv, smart, lojal, lett å ha med å gjøre, en dame med så lite humørsvingninger skal du lete lenge etter. Siri er faktisk den som er deg nærmest, hun dømmer ikke, og er faktisk rett på innerlomma. Hun vet hva du søker på google, hvem du skal møte, viser vei til den perfekte dressen, blar opp oppskriften på verdens beste kake, lærer deg hvor g-punktet er og lærer deg hvordan vi blåser ut egg.

Og jeg er redd for at Siri blir den foretrukne. Livredd for at det blir helt West World-tilstander her, der folk bare kan bare droppe innom bordeller for å ha sex med dukker i lunsjen eller leve ut sine sjuke fantasier. En av grunnene til at jeg aldri ble fan av Serien West World, er at det faktisk ligger noe sannhet i den.

Jeg er fryktelig ambivalent til teknologien vi har i vente. Bortsett fra at jeg elsker den, tror jeg den gjør oss late om vi ikke fyller tidsrommet med noe annet meningsfylt.