Jeg fyller 27 år i år og vil anse meg selv som…relativt utlært når det gjelder mitt eget underliv. Men, for noen uker siden møtte jeg meg selv litt i døra. Jeg kom over en kronikk skrevet av en jente med endometriose, publisert i Aftenposten.
Endometriose er en tilstand som 1 av 10 kvinner har, men som svært få vet noe om til tross for at så mange lider av sykdommen. Jeg gikk inn på Lommelegen (#hjerte) for å finne ut hva det innebærer og ha endometriose, og her er et lite utdrag av det jeg fant:
"Endometriet er det vevet som kler innsiden av livmoren. Hver måned vokser dette laget seg tykt som resultat av østrogenpåvirkning under menstruasjonssyklusen. Endometriose er en medisinsk tilstand der slimhinnen som kler innsiden av livmoren eller vev av samme type, begynner å vokse utenfor livmoren, som f.eks. bukhulen. Noen av bivirkningene av sykdommen er ekstreme menssmerter og vondt under samleie, plager og blod fra endetarmsåpningen. Selv om det finnes ulike teorier for hvordan endometriose kan oppstå, er spørsmålet fortsatt ubesvart. I mange tilfeller har pasienten ingen symptomer, og endometriose oppdages tilfeldig. Endometriose er forbundet med økt forekomst av ufrivillig barnløshet. Derfor skjer det ganske ofte at endometriose ikke blir diagnostisert før kvinnen har problemer med å bli gravid. Endometriose behandles enten med medisiner eller med en operasjon."
Også slår det meg, er det ikke vanvittig at jeg ikke har hørt noe om dette her før? Siden dette åpenbart er en ganske vanlig lidelse, er ikke dette noe vi burde lære om på barneskolen, eller forresten, noe vi bør lære på videregående de aller fleste av oss har fått mensen? Det er snakk om kvinner som har gått rundt i årevis med helt forferdelige smerter og plager, og ikke funnet ut hva som feiler de. Hun som skrev denne artikkelen, fant ut at hun hadde endometriose da hun ble innlagt for blindtarmbetennelse. Det gjør meg rett og slett trist.
"Jeg kan huske og ha hatt én time med helsesøster i 5.klasse da hun kom med en koffert med bind som hun delte ut, samt en liten brosjyre om mensen som vi kunne lese på selv."
Når vi er inne på opplysning hva gjelder kvinnelig underliv, så har vi fortsatt en lang vei og gå. For mye handler om dårlig informasjon. Jeg har heldigvis ikke endometriose og takk og lov for det, men jeg kan absolutt relatere til følelsen av å ikke skjønne en dritt av hva som foregår inne i egen kropp. Etter at jeg fikk mensen første gang, gikk det kanskje et halvt år før neste kom. Og da husker jeg at jeg trodde at det var noe alvorlig galt med meg. Jeg gikk i lang tid og trodde at jeg ikke kom til å kunne få barn. Det var ingen som hadde forklart meg at det ikke er sånn at alle jenter får mensen hver måned i starten, det kan ta mye lengre tid mellom hver gang, det er helt individuelt. Jeg kan huske og ha hatt én time med helsesøster i 5.klasse da hun kom med en koffert med bind som hun delte ut, samt en liten brosjyre om mensen som vi kunne lese på selv.
Og det er jo for så vidt greit dét, fordi det er mange som får mensen allerede i 5.klasse, men for min egen del så tror jeg det gikk rundt fire år etter dette før jeg faktisk fikk den. Jeg skulle gjerne ha hatt noe oppfriskning rundt temaet i løpet av disse fire årene. Det var ingen som hadde informert meg om hvor enormt vondt det skulle være, og jeg var også ganske forvirra på grunn av "undervisningen" vi hadde fått som for eksempel var påstander som at «mensen kommer en gang i måneden». La meg tenke litt på det. Nei. Det er jo ikke sånn, i hvert fall ikke de fem første årene, i hvert fall ikke for meg, og i hvert fall ikke for veldig mange av mine venninner.
Dette er viktig informasjon som tydeligvis har blitt utelatt. Det med at jeg ikke hadde blitt informert om at mensen skulle gjøre så innmari vondt har jo kanskje noe å gjøre med at man ikke skal skremme vettet av barn heller. Da blir de jo gående og grue seg til det i årevis på at den forferdelige menstruasjonen skal komme, men det må da finnes en mellomting? Noen ganger hadde jeg så vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist, ble svimmel og kvalm av magesmertene. En gang husker jeg det var det så ille at jeg tenkte at dette her må være starten på en fødsel. Da var jeg rundt 17 år, og ikke søren om jeg turte å snakke med noen om problemet. Det var jo skikkelig flaut å snakke om mensen, selv med min egen mor. I starten vasket jeg trusene mine i vasken fordi jeg ikke turte å fortelle om det til mamma. Hun fant det etter hvert ut av seg selv. Det er rett og slett trist å tenke tilbake på! Hvorfor var jeg så redd for å snakke om det?
Problemet med endometriose er at det er blitt forsket så utrolig lite på. Vi vet ikke noe om årsaken til hvorfor så mange kvinner utvikler denne sykdommen. Jeg har lest om kvinner som går rundt med underlivssmerter store deler av tiden, og har gått til 8-9 forskjellige gynekologer uten hell. Svaret de har fått er «det er bare mensensmerter» eller «det er bare eggløsning» eller «det er normalt at sex gjør litt vondt, sånn er det bare». Også ender det (i verste tilfelle) med at de må fjerne både livmor, eggstokker og eggledere, rett og slett kastreres, fordi ting har fått utvikle seg over så lang tid. Noe som i utgangspunktet kunne ha vært relativt enkelt å få behandlet om folk hadde nok kunnskap rundt dette.
"Det er ikke mange ukene siden jeg spurte en kollega om hun hadde en tampong å låne meg, og hun ble rett og slett flau og de andre i rommet så på oss som om vi drev med narkotikahandel der hun diskret prøvde å smugle opp en tampong fra veska si."
(Illustrasjon av Samra Avdagic)
Med tanke på at vi lever i 2017 er det helt utrolig at menstruasjon fortsatt er et så stort tabu. Det kan være ting har blitt bedre siden jeg var 15 år, men for min del var usikkerheten knyttet til dårlig informasjon rundt temaet. Ja, skolen har et mandat som skal legge til rette for at du skal forstå masse forskjellige ting, men det som er viktig er at man må lære at menstruasjon, PMS, kvinners syklus og alt den fører med seg, er HELT GREIT å snakke om. At man tør og gå å oppsøke noen som kan gi deg svar på det du lurer på. At du tør å gå til din egen mor og si at du har fått mensen. At menstruasjon en gang for alle blir en naturlig ting, som det jo er, og at man kan snakke åpent om det uten skam eller flauhet.
Det er ikke mange ukene siden jeg spurte en kollega om hun hadde en tampong å låne meg, og hun ble rett og slett flau og de andre i rommet så på oss som om vi drev med narkotikahandel der hun diskret prøvde å smugle opp en tampong fra veska si. Det er jo helt på trynet. Jeg syns at man rett og slett bør sette dette på dagsordenen, spesielt på skolen, slik at man også kan få informasjon om den mer unormale tilstanden av mensen og hva dette kan skyldes. Dette kan hjelpe mange kvinner til å identifisere at de for eksempel kan ha endometriose, og slik få riktig helsehjelp til rett tid.
Foreldrene har også en plikt til å ta opp disse tingene med barna sine. Man må gjøre tiltak for normalisering i tidlig alder, både med jenter og gutter! Om foreldre tør å være litt mer vågale og åpne for å snakke om ting, så tror jeg mye er gjort. Jada, noen må ta ansvar, noen må nødt å gi opplæring, sørge for at ingen går rundt som jenta med endometriose eller undertegnede som vasket trusene sine i skjul, men det viktigste er faktisk at vi først og fremst må kunne klare og snakke om disse tingene SAMMEN. Selv hvor latterlig det høres ut, er tiden inne for å normalisere noe som berører halvparten av verdens befolkning! Vi hadde ikke vært her i dag hadde det ikke vært for mensen, folkens. Så lær dere å leve med det, og la oss snakke om mensen med samme selvfølgelighet som vi snakker om hodepine! Vi er allerede på overtid.
PERIOD.