Rester av brunlig snø langs veikanten, sur vind, kald, ikledd boblevest og bøff på vei mot Gardermoen. Å sette seg alene på flyet i retning Asia, uten å vite noe om verken hvem jeg ville ende med å møte eller hvordan den kommende uken ville bli, må jeg innrømme at var litt nervepirrende. En lang reise resulterte i nokså høye skuldre, stiv nakke. Med sekk på ryggen, boblevesten under armen og trillebag i hånden landet jeg i Sri Lanka. Men så skulle det vise seg, det var ikke bare Sri Lanka jeg landet i – etter noen måneder med mange hektiske dager, landet jeg i grunn litt i meg selv også.
En gruppe på 7 stykker endte vi med å være. Alle med ulike bakgrunner, hverdager og forventninger. Forventningen vi dog alle hadde til felles, og som alle håpet på å få tilfredsstilt, var å få et ordentlig avbrekk. Der møtte i hverandre, i åpenheten om hva et «avbrekk» kan romme, og det tok ikke så lang tid før samtalen trillet lett rundt frokostbordet. Kanskje ikke så rart; programmet var tett, innebar alt fra daglige treningsøkter klokken halv syv om morgenen til elefantsafari, surfing og yoga. Med unntak av øyeblikk hvor vi lå på hver vår solseng eller gikk turer langs stranden, tilbragte vi tiden som en samlet og fin gjeng.
Selv lot jeg kameraet bli igjen hjemme. Ikke fordi jeg egentlig hadde så lyst, men jeg kjente på et behov for å oppleve akkurat denne turen helt på egenhånd; å se ting med egne øyne, ikke bare gjennom kameralinsen. Å jobbe med fotografi resulterer fort i en trang til å ville dokumentere det meste, og jeg er på mange måter på en konstant jakt etter motiver. Fargesammensetninger, fine som stygge, fragmentert lys, smilehull. Detaljer som jeg ellers kanskje ikke ville ha tenkt over, som jeg nå kontinuerlig prøver å fange opp, bevare. Det er fint, noe av det fineste ved å ta bilder, men i blant er det viktig å bare nyte disse tingene uten å skulle forevige dem også.
Ikke at jeg klarte det helt – der jeg var kunne jeg snu meg i en hvilken som helst retning og øynene møtte landskap fine som malerier, hvilket gjorde at mobilkameraet ble tatt flittig i bruk gjennom dagene. Tropiske farger, langstrakte, hvite strender og palmer med store kokosnøtter hengende i toppen. Kokosnøtt i hånden, servert med metallsugerør, sand under føttene og sol i øynene. Å løpe ut mot vannet, før frokost og svett etter morgentrening, ekstaselatter som så vidt hørtes over lyden av bølgeskvulp. Etterpå: pannekaker med frukt av alle sorter, kaffe og fine samtaler, sjøen rett ut.
Jeg ble igjen minnet på hvorfor havet er så viktig for meg, at vi tar vare på det, og det varmet nesten like mye som Sri Lanka-solen hvordan hotellet vi bodde på kontinuerlig jobber mot å holde både strand og fasiliteter plastfritt. Det blir så innmari synlig, når engangsartikler ligger strødd i vannkanten, bildet av dyrene som må leve i plastkaoset blir plutselig enklere å fatte.
En annen ting som ble enklere å fatte, er hvor utrolig mye tid som går med til å sjekke det ene, andre og tredje – alt mulig og hele tiden – hjemme i hverdagen. Mobilen med Instagram og mail, kalender og meldinger, den plinger, er en konstant påminner. Mellomrommene, pausene og pusterommene mellom alt vi driver med, de glipper litt. Det ble tydelig, for med lite internett og på oppfordring om å la mobilen ligge igjen på hotellrommet, føltes det som om vi hadde et hav av tid – til tross for et i utgangspunktet ganske fullpakket program. Den tanken tok jeg med meg hjem i kofferten, og jeg skal jobbe enda mer aktivt med å bli bevisst egen tidsbruk nå når jeg er tilbake i Norge: sørge for å holde på mellomrommene.
I Norge, hvor vårsolen smiler og dagene blir lengre, varmere, klarere. Alle de fineste månedene som ligger ventende foran oss som perler på en snor, jeg skal sørge for å nyte dem, på samme måte som jeg gjorde i Sri Lanka. Uten mobilen i hånden eller med masse stress i kroppen, fine tilfeldigheter og ufiltrerte øyeblikk, de finnes egentlig rundt alle hjørner. Det gjelder bare å være oppmerksom på dem. For min del kan Norge være vel så bra som et hvilket som helst annet sted, men jeg måtte visst til tropisk varme for å få litt avstand og bli minnet på hvorfor.