Search

Her står vi igjen

Her er vi, Siri og Anja.

For nøyaktig 6 år siden stod vi her,


Lisboa, Portugal (2021)

i nostalgiske Lisboa, i Portugal, et land som var med å forme oss til den vi er i dag. Vi har flyttet mye gjennom oppveksten, men Portugal har alltid vært trygt. Mens andre hjem føltes midlertidig, stod huset til mormor i Cascais helt uberørt, her følte vi oss alltid hjemme.

Da vi igjen var på besøk i 2015, skulle vi snart få feire jul med familien. Dette var også en av de første stundene vi fikk ha sammen som søstre, der det var plass til å bare være oss – uten barn (som det nå har blitt fire av!).

Lite visste vi hvor mye denne turen, og alle samtalene skulle bety for fremtiden. Vi hadde allerede jobbet på noen prosjekter sammen, men det var bare for gøy. Anja er fotograf, og begge likte å skrive.


Siri
- Da Anja bodde i Portugal året før, var jeg (Siri) på besøk. Jeg husker jeg løp langs promenaden og tenkte, - mange tenker at når man er på ferie, så skal man ikke trene, men det er jo nettopp da man skal trene?, - når man slipper å være i en svett treningskjeller, men heller ute i deilige omgivelser. Jeg tenkte, - kanskje går det an å skrive om dette og ta noen bilder til inspirasjon? Jeg var litt flau bare av tanken, siden jeg ikke var så god bak kamera betydde det jo at jeg måtte stå foran, og jeg sa det litt sånn, i en bisetning til Anja, «hadde ikke det vært litt kult?». Anja syns så klart det var en god idé, og kvelden etter syklet vi ut å jaktet det perfekte lyset. Vi hadde ingen blogg, og Instagram brukte man ikke helt på samme måte som i dag. Så vi endte med å selge saken til en norsk redaksjon. Det i seg selv, er nødvendigvis ikke en så stor bragd, men for meg, på den tiden var det ganske spesielt, for jeg var i en jobb der jeg følte jeg aldri fikk ut noe kreativ energi. Men da vi hadde gjort dette, kjente jeg plutselig at mulighetene var større enn det jeg hadde sagt til meg selv; at jeg måtte være fornuftig, at jeg måtte følge studieretningen, at jeg måtte bygge på en stilling jeg allerede hadde.

Anja

Så tilbake til 2015, her vi står og et stykke på vei i tankeprosessen. Det var her vi bestemte oss for å starte GIRL CRUSH. Vi ville inspirere andre til å være tro mot seg selv, og vi ville inspirere flere til å følge en drøm, liten eller stor. Vi ville snakke med mennesker som nødvendigvis ikke hadde opplevd en såkalt suksess målt i penger, men som var i prosess og som hadde noe helt eget. Ønsket vårt var også å formidle hvordan frykt kan holde oss igjen fra å gjøre det man har lyst til; for selv om man er redd for ting, så betyr ikke det nødvendigvis at det du tenker, eller vil gjøre, er feil.

Samtidig måtte vi ha noe å livnære oss på, vi kunne ikke bare lage en blogg, og dette skulle være noe større. Så vi delte det opp i 2 pilarer - et nettmagasin, ett byrå. De skulle få like stor plass.

Men sånn ble det ikke. Og det på godt og vondt.

Nettmagasinet ble nedprioritert ganske raskt, vi fikk jo mange oppdragsgivere (!). Og hva var vel bedre enn det? Vi har jobbet med så mange kule mennesker og er så takknemlig for alle de som har valgt GIRL CRUSH som samarbeidspartner.

Men, så er det jo litt komisk, at vi på dette tidspunktet trodde at - når vi nå har kommet oss gjennom, kall det “fase 1”, så er vi liksom ferdig med frykten. Så feil kan man ta, den har jo vært med oss hele veien. Det hender vi er veldige bevisste på den. Vi har hoppet med hodet først, og snublet oss fremover. Vi lærte utrolig mye på kort tid. Vi hadde et driv som også gjorde at vi lett ble overarbeidet, og en sunn balanse ble ikke alltid ivaretatt. Vi ble etterhvert venn med frykten for å feile, men desto mer jobb ble det, for vi hoppet stadig ut i ukjent terreng og ble tvunget til å lære mye nytt på veien. Dette ga oss kunnskap og lærdom en skole og/eller en jobb aldri kunne gitt oss, noe vi aldri ville vært foruten.



Men sannheten er at vi ikke er helt immune, ofte har vi faktisk latt frykten styre oss, og den har vært med på å avslutte noen prosjekter de siste årene. Noe har vært helt greit å avslutte, kanskje til og med lettende, andre prosjekter har vært mer sårt. I tillegg er det noe som heter “kill your darlings”, der man har vært helt forelsket i en idé, men senere innsett at ved å satse alt på den, så er konsekvensene at man mister noe annet. Det har vært en viktig lærdom; velger man bort noe, eller sier nei til en forespørsel, så betyr det ikke at du nødvendigvis går glipp av noe - det betyr at du velger noe som er viktigere for deg.

Når vi ser tilbake på vår egen reise, sammen og individuelt, og hvordan vi har balansert oss frem til der vi er i dag, ser vi hvordan ulike faser i livet, trygghet, frykt, forventninger fra andre og oss selv, rom for kreativitet og selv-kjærlighet spiller sammen – og det å mestre alt samtidig er vanskelig. Det er lett å glemme at frykt kommer tilbake, like sterkt som før, men kunsten i å beseire den blir lettere hvis vi anerkjenner at den faktisk er der, og vi kjenner igjen følelsen når den sniker seg innpå. Trygghet føles bra, men mange ting i livet utfordrer tryggheten og vi kan mistolke trygghet med komfortsonen, der frykt ikke forstyrrer. Selv-kjærlighet kommer og går, noen ganger er vi flinke til å ta vare på oss selv, andre ganger helt udugelige - der tendenser til utbrenthet og dårlig energi preger hverdagen.


Anja
- Jeg har alltid trodd at jeg er den fryktløse siden jeg valgte å leve som frilanser rett etter fotostudiene. Ved å jobbe frilans fra tidlig alder får man selvutvikling med på kjøpet. Man står plassert rett utenfor komfortsonen, og står i en ubehagelig tilværelse hver eneste dag. Jeg ble vant med følelsen av å være utrygg, og det på godt og vondt. Jeg ble også vant til alt ubehaget som fulgte med, og kjente fort forskjellen på hva som ga meg energi, og hva som tok energi. Det ble en måte å leve på. Jeg gikk etter motivasjonen, men hvis utrygg blir komfortsonen, blir trygghet frykten. Det betyr ikke at behovet for trygghet ikke var der, men jeg undertrykte behovet for trygghet i lang, lang tid, og jeg så ikke hvor mye usikkerhet som bygde seg oppunder det grunnlaget. En stor bragd for meg de siste årene, er å prioritere trygghet. Prosessen har vært lang og til tider vond, og det gikk også utover min rolle i GIRL CRUSH. Grunnlaget for prioriteringen var ikke at jeg ikke lenger hadde driven eller lysten, men jeg manglet et viktig element i livet for å komme sterkere tilbake. Elementet jeg manglet var så primær som mer økonomisk sikkerhet, og et første eget hjem. Nå med en mer grunnleggende stabilitet der trygghet viste seg å være det jeg trengte, kan jeg bli kjent med frykten på et helt annet sted. Jeg kjenner når jeg skal lytte til den og ikke, som er i motsetning til før - da trodde jeg faktisk at jeg var fryktløs.

Selvom vi er søstre, er vi ikke én og samme person, vi har ulike tanker og perspektiver, og vi er sjelden synkronisert. Dette er jo også en av våre styrker når vi jobber sammen, men når målet ikke er definert, eller vi har dager der vi ikke respekterer våre egne og hverandres behov, kan det fort bli vanskelig.



Så her står vi igjen,

begge med et behov for å ta et steg tilbake. Nå ønsker vi å gi litt mer plass til essensen i GIRL CRUSH.


Anja trenger Siris store hjerte og kreative sinn, og Siri trenger Anjas store hjerte med sitt kreative sinn, og vi trenger alle å være omringet av mennesker som som tar vare på seg selv og sine behov, at de føler seg hele, elsket og støttet, for er det jo ikke i en sånn verden vi ønsker å leve i?

Lever man i tråd med sine verdier, er det ikke bare ditt liv som blir bedre, du inspirerer også andre på veien.

Men alt starter med oss selv

- meg, deg.