Search

"..det å miste seg selv, til et annet menneske"


Jeg har lenge lurt på hva det vil si å miste seg selv, men jeg tror sånn nesten, at jeg vet det nå. I hvert fall når vi snakker om kjærlighet og forelskelse: det å miste seg selv, til et annet menneske.

For hva gjør man den dagen når en liten del av vår indre verden faller sammen? Man skjønner kanskje ikke helt hvorfor, eller hvordan. Man gjorde jo alt riktig. Følelsene var på ekte, og man ga av seg selv. Man var seg selv hundre prosent, trodde man. Men vet du hva, hvis du smaker litt på det og ser tilbake, så er det nesten som om det hele var en illusjon. En slags usynlig (u-viten) maktbalanse som oppstod mellom deg og den andre. For du begynte jo å lure, de gangene tårene trillet og du følte deg fysisk uvel. De gangene da det verket i kropp og sjel. Alt har sin grunn.

Det er så lett å være etterpåklok. Du ser på deg selv utenfra og skjønner ikke hvordan du kunne gå så mange runder, før du på ordentlig lovte deg selv å aldri se tilbake. Fordi det du en gang trodde på, finnes ikke lenger.

Skjønner du hva jeg snakker om? Jeg snakker om forelskelse og dens potensial til å blende. Den typen som gjør noe med oss, den hemmer, mentalt liksom.

Eventyret begynner med at Amors pil treffer deg, også faller du u-viten ned i kaninhullet akkurat som Alice på vei til eventyrland. Du har null anelse om hvor du skal, det eneste du vet er at du faller. Kroppen din begynner å produsere x-antall mengder adrenalin og dopamin, også merker du at du mister mer og mer av kontrollen. Fuck it, tenker du, og gir slipp.

Det var kanskje ikke så lurt da, eller…? På et eller annet tidspunkt treffer du bakken. Du tusler fortvilet og u-viten rundt i mørket, og føler deg frem med sansene. Du følger instinktet, magefølelsen. Merkelig nok har du det bra. Veldig bra faktisk, til tross for at du ikke kan se. Fordi tid, sted, og rom finnes ikke der du er. Du svever på en rosa sky, beruset som bare det. Men, så er det den indre stemmen oppe i hodet ditt som stadig plager deg. Dette er jo ikke virkelig. Kanskje det er på tide å våkne snart?

Så skjer det plutselig noe “uventet”. Noe, eller noen, slår deg hardt i magen. Du faller bakover, og gisper etter pusten. Lurer på hvem man skal rope på. Hallo? Du får ikke frem en eneste lyd. Du er helt alene, åpenbart. Hjernen din begynner å jobbe på spreng. Hva skal du gjøre nå? Du er helt alene i mørket. Du får panikk. Er tiden inne for å ta et valg, eller venter man. Venter på det som kanskje kan skje…?

Du aner ikke hvor lang tid det har gått. Du vet ikke om du plutselig kommer til å våkne opp i din egen seng, trygt hjemme, hos mamma og pappa. Det eneste du vet er at du vil vekk. Du reiser deg opp, og tar beina fatt. Sakte men sikkert velger du å bevege deg i en retning. Du tar hendene i kryss for å unngå å fryse. Det er blitt kaldt, men du velger å fortsette.

Er du med meg? Jeg snakker om det å reise seg opp, og om å begynne å gå. Om det å tørre å ta til seg sannheten, og konfrontere den. Oppgjørets time, liksom. Du vet ikke hvor du skal, eller hva du møter på. Det eneste du vet, er at du ikke lenger vil være der. Så hva gjør du da? Jo. Da må man trekke pusten dypt, og puste med magen. Det er tid for å legge bort ønsketenkningen. Ingenting kommer til å endre seg. Det visste du jo sånn egentlig, innerst inne.

Det er ikke lov å se seg tilbake, og i hvert fall ikke lov til å stoppe opp - selv de gangene du tror at du hører navnet ditt. For det vanskeligste er det å etterlate seg noe av det fineste et menneske kan føle og oppleve: rusen som tar over kroppen din, den som gir deg håp, den som får deg til å sveve og miste fotfeste.

Ser du det jeg ser? Der borte, et eller annet sted i mørket skimter du et svakt lys. Du øker tempoet og går målrettet mot det. Det er kaos i hodet og du tenker ikke klart. Du tar motet til deg og går på instinkt, litt sånn autopilot fight/flight respons.

Skjønner du hva jeg vil frem til her? Vi må lære oss å trekke pusten så dypt at vi bytter ut det som en gang tok knekken på oss, med noe nytt. Noe forfriskende og annerledes. Du fortjener å tenke klart igjen. Tenke nytt, kanskje til og med litt annerledes. Du må tillate deg selv å bli kjent med hvem du var før fallet. Bli din egen bestevenn, for det viktigste forholdet er deg + deg: en forvirret sjel blant mange.

Aldri se deg tilbake. Det er ikke lov, selv ikke når du lengter så mye at du føler det spiser deg opp innvendig. Klarer du det, ja - fy søren da klarer du alt! For vet du hva, det kommer en dag - en veldig vakker dag, at oppmerksomheten din rettes mot noe annet: lyset, som skimter i det fjerne. Du aner jo ikke hva du går til, men langt der borte, kanskje er det eventyrland - der venter det deg noe fint. Noe magisk og verdifullt: et vennskap, en relasjon så mektig at uten dens eksistens, så er det ubalanse i universet.

Jeg snakker om en som vil det samme som du, en som ser deg. Dere to. Sammen, for evig og alltid. Om det så kun forblir i hjertet. Jeg snakker om en som av fri vilje ønsker å investere det mest dyrebare menneskeheten har, i dere: Tid. Og energi.

Du må våkne,

det er nå eventyret virkelig begynner.

Du finner mer av Amy her og på Instagram!

Copyright © 2020 GIRL CRUSH. All rights reserved.

Empowered by GIRL CRUSH.