Search

Vil se mer solidaritet på tvers

Grace Tabea Tenga er aktivist, kunstkritiker, danser og psykologistudent. Hun mener dekolonialisering er nøkkelen til bedre kunst og et mer mangfoldig samfunn.


– Jeg hadde danset en god periode som amatør og var midt i en profesjonaliseringsprosess da jeg begynte å anmelde. Det gjorde jeg fordi jeg så at kunstkritikken har samme lidelse som mange andre disipliner – det er visse stemmer og perspektiver som blir hørt og anerkjent. Mange andre faller fra, forklarer Grace.


Foto: Abigail Mengistu (fra Universitetet i Cape Town, hvor Grace studerte)

Hun mener at særlig ikke-vestlige kunstperspektiver er ganske fraværende i den norske kunstkritikken og den generelle kunstbevisstheten i Norge.


– Oppropet på KHiO var for eksempel fantastisk! Det er veldig viktig at studiene våre faktisk representerer verden, ikke bare Vesten. Vesten er en del av verden, men den er ikke hele verden. Det er kjempeviktig at vi tenker på kunst på tvers av kulturer, sosiale klasser og etnisitet.


Selv driver hun med afrikansk-estetisk dans, og danser i Tabanka Dance Ensemble. Kompaniet består av 12-13 dansere med bakgrunn fra mange ulike land, hovedsakelig i Afrika og den afrikanske Diasporaen. Siden Grace ikke har gått på noen av de institusjonelle kunstskolene, men er trent opp og profesjonalisert i en afrikansk estetikk, ser hun kunsten med de brillene.


Foto: Rob Sloetry (fra forestillingen Limbo med Tabanka Dance Crew på Operaen)

– Mange synes det er interessant å se det samme stykket som meg, siden jeg ser det så annerledes enn dem. Vi har ulik danseforståelse, bakgrunn og perspektiv.


Hun mener at vi mister mye ved bare å forholde oss til norsk, fransk og amerikansk dans.


– Jeg synes afrikansk dans er kjempespennende, men jeg vil også lære om polynesisk dans, indonesisk dans, japansk dans… Jeg vil lære mye forskjellig! Det er viktig å påpeke at jeg ikke har noe imot det vestlige i seg selv, det handler bare om at det dominerer og hindrer andre stemmer fra å slippe til, forklarer hun.



Interseksjonalitet står sterkt


Grace er opptatt av at vi fokuserer på fordelene framfor hindringene våre, og at vi bruker fordelene til noe godt. Vi har alle ansvar for å ikke bare klage på egne barrierer, men også belyse andres barrierer.


Interseksjonalitet er et genialt begrep. Jeg er for eksempel svært opptatt av Black Lives Matter og feminisme, men jeg må også være bevisst på homofobi, transfobi og så videre. Jeg kan ikke snakke om mine utfordringer uten å ta andres utfordringer i betraktning.

Hun mener at oppfordringen om å sjekke sitt eget privilegium gjelder alle, ikke bare hvite menn. Det går an å snakke fra eget ståsted uten å sette seg selv i sentrum av enhver diskusjon.


– Er det snakk om feminisme er det viktig at POC-kvinner tar det rommet, men i et skeivt rom skal ikke min stemme være høyest. Det handler om å sentrere den som møter på flest utfordringer i øyeblikket, som kanskje ikke er den mest privilegerte i rommet.


Grace forteller at hun ofte ser for seg en vekt. Har noen fått veldig mye oppmerksomhet og fylt sin vektskål, handler interseksjonalitet om å forsøke å balansere vekta.


– Vekta blir ikke nødvendigvis perfekt balansert umiddelbart, men gjør man dette over tid vil forskjellen minke. Får de samme snakke hele tiden, blir vekta helt skjev.


Hvor kommer aktivismen fra?


En god del av engasjementet til Grace kommer fra familien, hvor de snakker mye om politikk.


– Begge foreldrene mine vokste opp i Tanzania, i et politisk system som heter Ujamaa. Det er en form for afrikansk sosialisme, som oppstod etter frigjøringen av Tanzania i 1961. Jeg vokste opp med en bevissthet rundt sosialisme, og hadde rett og slett en veldig antikapitalistisk oppvekst, forklarer hun.


Dette har gjort at rettferdighet er en kjernesak for Grace, som ikke vil akseptere en urettferdig verden.



– Verdenssystemet har blitt skapt av mennesker, og vi kan endre på det. Det er mulig å skape en verden som er mye triveligere enn den er nå. Selvfølgelig er det vanskelig, men verden kunne sett så mye bedre ut om vi hadde fordelt ressurser bedre.


Hun har troen på at det vi har, er godt nok til å forandre ting. Grace mener det handler om å jobbe jevnt og trutt mot et mål, tro på seg selv, og tenke at man er nok. Det kan være vanskelig i et kapitalistisk samfunn.


– Vi er aldri slanke nok, pene nok, rike nok... Dette blir vi konstant matet av samfunnet, fordi noen selger produkter som påstår at man kan kjøpe seg ut av problemet. Hvis du føler deg litt blek, har du kanskje solariumsbransjen å takke. Mye er rigget for at vi skal tømme lommebøkene våre. Jeg tenker at vi har mer kontroll over livet enn det, sier hun.


Det er en optimistisk tankegang?


Ja! Folk tror jeg er kjip fordi jeg skriver om rasisme og sexisme, men hadde jeg vært en pessimist hadde jeg aldri skrevet om det i utgangspunktet.

– Jeg mener alle har mulighet til å gjøre store og små endringer, og det er viktig å påpeke at alle monner drar. Det beste stedet å begynne er der du er. Finn en liten sak som du bryr deg om, og kjør på med den. Ikke undervurder de små kampene.


Tilbake til kunsten


– Hva ønsker du å se mer av i kunstfeltet i Norge?


– Definitivt dekolonialisering. Vi må ikke la imperialistisk tankegods henge igjen. Vi må bryte opp tankegangen om at verden er delt inn i Vesten og resten, og at resten er middelmådig, primitivt og uinteressant. Vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder kjønnslikestilling, men her er vi nærmere mål. Dekolonialisering er den nye frontlinjen, hvor vi fortsatt henger igjen.


Hun er opptatt av at kunsten må tas på alvor, uansett hvor den kommer fra.


– Det er farlig å si at de fra Sør-Afrika ikke kommer med dans eller kunst, at det er bare kultur og tradisjon og gammeldags. Det er ingen som går rundt og sier at vi ikke kan ta ballett seriøst fordi det er stivt og gammeldags og at det ikke har skjedd noe nytt i sjangeren – man tar bare stykket på alvor umiddelbart og på dets egne premisser.


Mangfold og postkolonialisme er også viktig, selv om dekolonialisering er det som virkelig skaper endring.


– Man bør særlig være opptatt av mangfold både på og bak scenen. Ellers blir det bare performativt. Om andre perspektiver ikke er tilstede i styremøter eller i beslutningsrommene, så har man fortsatt ikke mangfold. Det er viktig at man får en dialog og kvitter seg med det hierarkiske systemet, mener hun.



Ikke minst er Grace opptatt av at vi må få inn mer i mangfoldsbegrepet, for eksempel funksjonsvariasjon.


– I dans er kroppen mediet man bruker, og feltet vårt er fortsatt ikke bevisste nok på hvordan vi kan inkorporere folk som ikke ser, som ikke hører eller som sitter i rullestol. Det er viktig å finne ut av.


Dans, skriving og politisk engasjement


Nå om dagen jobber Grace blant annet med forestillingen Jazz ain’t nothing but soul. Den digitale forestillingen hadde premiere på Dansens Hus 27. april, og kan ses hver kveld fram til 2. mai.


– Jazzdans er opprinnelig et Afrikansk-amerikansk uttrykk, som var særlig utbredt i Voudun-kulturen i New Orleans. Stykket utforsker og utpakker jazzdansen, og tar det helt tilbake til disse røttene.


Voudun er det egentlige navnet på det man ofte kaller voodoo, som er afrikanske spiritualitetssystemer som de slavebundne tok med seg over til den nye verdenen. Grace forklarer at Voudun-praksisen ble til for å bevare og skjule den afrikanske estetikken i det nye landet. Mange stilarter har kommet ut av den, og jazz er en av dem.


– Dessverre har den stadig blitt mer og mer appropriert, slik som mye annet i USA. Afrikansk-amerikanere er kilde til så mye kreativitet – hiphop, jazz, soul, blues og så videre – som så blir frarøvet dem og plassert på andre kropper som er «mer spiselige» for markedet. Forestillingen på Dansens Hus handler om å ta denne prosessen tilbake.


Ord og utrykk



– Hvordan kan vi følge med på alt du gjør?


– Jeg legger ut alt jeg gjør på sosiale medier, så følg meg gjerne på instagram eller facebook. Der finner du mye spennende og sært og gøy. Det går mye i dans, skriving og politisk engasjement, men veien blir til mens jeg går. Det er arbeidsmetoden min.