Det kreative studioet HLÍN kuraterer utstillinger og bygger funksjonell kunst. De beste idéene deres har kommet etter en god dose prøving og feiling.
Julia Conley og Hannah Hansen startet HLÍN i september 2020, etter at de ble spurt om å kuratere en smykkeutstilling på Sorgenfri på Majorstua i Oslo.
– Først forsto vi ikke helt at vi skulle kuratere utstillingen, og ble tatt litt på senga da vi ble spurt om vi hadde et navn. Vi måtte komme på et navn i løpet av én uke og ble bare mer og mer stresset, forklarer Hannah.
De var innom mange alternativer, blant annet spanske navn, men fant ikke noe som resonnerte.
– Til slutt landet vi på HLÍN. Det er et islandsk navn, som stammer fra norrønt, og er et alternativt navn på gudinnen Frigg. Vi ville at navnet skulle være unikt og relevant for oss, og det norrøne føltes mer riktig enn de andre navnene vi var innom. Ikke minst er det feminint, sier hun.
– Ja, også var det særlig ordlyden vi likte. Vi er veldig opptatt av materialer, og var innom mange rare navn på ulike typer materialer. Når man uttaler HLÍN, så blir det lin, og det synes vi passer godt, utdyper Julia.
Både Julia og Hannah har alltid vært glade i å jobbe med hendene og gjøre noe kreativt, men veien fram til HLÍN har ikke vært rettlinjet og tradisjonell.
– Da jeg skulle studere visste jeg ikke helt hva jeg ville, men jeg valgte grafisk design fordi jeg syntes det virket interessant. Heldigvis var studiet på Kingston University veldig åpent og konseptuelt, noe som gjorde at jeg endte opp med å tilbringe mye tid på verkstedet og jobbe ordentlig med hendene. Jeg er så glad for at jeg gikk akkurat det studiet og fikk utforske den siden fritt, forklarer Julia.
Måtte til utlandet
Etter studiene kom hun tilbake til Norge med mange idéer om hva hun ville gjøre, men det var ingen her som holdt på med nøyaktig det hun så for deg.
– Enten var du grafisk designer, eller så var du møbelsnekker. Det var ingenting imellom.
Julia husker blant annet at hun så en vindusutstilling på Steen & Strøm ikke lenge etter at hun var tilbake i Norge.
– Hannah og jeg prøvde å finne ut hvem som hadde laget den, også viste det seg at det var noen innleid fra Sverige. Så da fant jeg ut at jeg måtte ut av landet for å lære. Jeg reiste til Nederland, hvor jeg blant annet hadde et internship hos Sabine Marcelis i Rotterdam, forteller Julia.
Hun mener det er erfaringene hun har opparbeidet seg gjennom flere internships som har vært mest verdifulle for arbeidet med HLÍN. Hannah er enig.
– Ja, det Julia tok med seg tilbake er kunnskapen om hva som er mulig å få til. Vi har kjent hverandre siden videregående og hatt prosjekter sammen tidligere. Men da vi drodlet på idéer den gangen, visste vi aldri hvordan vi skulle utføre ting i praksis, svarer Hannah.
Selv har Hannah gjort mye forskjellig, og blant annet gått kurs i interiørarkitektur på Central Saint Martins og tatt sosiologi-fag på Berkeley. Til slutt endte hun opp med en bachelorgrad i retail design fra Westerdals.
– Da jeg var ferdig på Westerdals skjønte ikke folk helt hva det var jeg kunne, men jeg fikk jobb som visual merchandiser for et firma i Sverige, hvor jeg blant annet arbeidet med visual merchandising for Nike og SATS Elixia i Norge. Så jobbet jeg ett år som stylist, før vi startet HLÍN, forteller Hannah.
Nå arbeider hun fulltid med markedsføring i Tom Wood, mens Julia er møbelsnekker hos Treestories. HLÍN jobber de med i helger og kvelder.
– Vi jobber både hardt og mye med HLÍN. Det er sjelden vi ikke jobber! Man trenger jo pauser innimellom, men jeg tror at man kan få til alt man vil om man arbeider hardt og målrettet. Så lenge vi har det gøy med det, så gir det meg noe ekstra når vi jobber sammen, forteller Hannah.
Arbeidsprosessen varierer
Noen ganger får Hannah en idé og ringer til Julia for input. Andre ganger får de en oppdragsbeskrivelse og må finne ut av hvordan det kan løses. Ofte begynner de å tegne på en skisseblokk, som til slutt resulterer i et nytt design.
– Andre ganger begynner vi mer hands on. Vi finner et materiale som vi har lyst til å teste, også prøver vi å lage noe med det. Så ser vi hvordan materialet fungerer og hva mulighetene er. Vi er opptatt av at vi ikke er kunstnere, men at det skal være funksjonelt. Derfor kaller vi det funksjonell kunst, sier Julia.
Den første gangen de lagde et objekt sammen, hadde Julia hørt om Jesmonite fra noen på et verksted og fikk lyst til å teste det.
– Vi sto nedi kjelleren omringet av byggskum og takplast og masse rot. Vi testet materialet, og wops, så tok vi litt fargepigmenter oppi. Da vi pakket opp støpeformen, så vi på hverandre og tenkte «Shit, her har vi noe». Vi hoppet opp og ned og syntes det var kjempegøy. Vi fikk nok kanskje litt overtenning, forteller Hannah.
– Ja, det å prøve og feile uten å alltid vite eksakt utfall er en stor del av den kreative prosessen vår, sier Julia.
– Det handler bare om å ha det gøy og leke, og at det er viktig å ikke låse seg helt til en bestemt fremgangsmåte, forklarer Hannah.
Julia sammenligner det med møbelsnekkerjobben, som er mye mer forutsigbar.
– Der blir sluttresultatet nøyaktig som på tegningen. Det er også gøy, men det Hannah og jeg gjør er morsomt på en annen måte. Nå har vi dessuten blitt bedre på å lage støpeformer, så vi lærer av de feilene vi har gjort. Hovedpoenget er at mange av feilene våre har blitt til noe annet, som er både gøy og bra. Man skal ikke alltid tenke at det finnes kun én riktig måte å gjøre ting på, sier hun.
Tenker på møbelet i rommet
Utover materialer, lar de seg inspirere av både farger og det visuelle.
– Jeg kan like nordisk design og furu og treverk, men jeg føler ofte at mye blir likt. Jeg har alltid vært glad i små objekter, og er inspirert av pop art og finurlige gjenstander. Det gir mye til et rom å ha noe unikt og annerledes i det, og våre objekter har ganske mye personlighet, forteller Hannah.
– Ja, også er det selvfølgelig inspirerende å skape noe som andre har i hjemmet sitt, som de ser på og bruker hver dag. Spesielt dersom det gjør at du tenker «Oi, hva er det for noe?», og at selve materialer har mye personlighet, utdyper Julia.
Nå om dagen har HLÍN mange jern i ilden. De støper objekter på bestilling, og deltar i flere spennende prosjekter. Fredag 19. november åpner blant annet utstillingen I møte med veggen på Sorgenfri, som de har planlagt siden jul i fjor.
– Vi har alltid vært fascinert av skillevegger som et møbel, og pleksiglassveggene som har dukket opp under pandemien har vært så utrolig stygge. Vi lurte på om man ikke kunne laget noe som er finere og gir noe tilbake til omgivelsene det står i. Så ble det en utstilling til slutt, med 8 kunstnere, inkludert oss. Alle arbeider med ulike materialer, så alle veggene blir forskjellige, forteller Julia.
– Vi kuraterer utstillingen, men vi er også med i den som kunstnere. Vi har jobbet med dette en god stund, men det har blitt pushet på grunn av korona, så nå er vi supergira på at det faktisk skjer. Det er i tillegg første gang vi stiller ut andres verk, så jeg er litt spent, men jeg tror det blir bra, forteller Hannah.