Etter en barndom som var alt annet enn en dans på roser, bestemte Jacqueline seg for at det var på tide å følge sine egne drømmer.
– Det er umulig å slå et menneske som aldri gir opp, sier hun.
Løvetannbarn
Jacqueline vokste opp med narkomane foreldre som ikke var i stand til å ta vare på henne. Etter å ha bodd med foreldrene sine de første fire årene, kom barnevernet inn i bildet. Da ble hun plassert på barnehjem, deretter et ventehjem, og til slutt ble hun plassert i et fosterhjem. Hun mistet sin biologiske mamma og pappa da hun gikk i åttende og niende klasse.
– Jeg pleier å si jeg vokste opp litt overalt, jeg er et løvetannbarn. Jacqueline vokste opp som eneste fosterbarn i en familie. Hun brøt senere kontakten med fosterfamilien sin.
– Jeg kjente meg veldig alene. Alt var så håpløst og mørkt. Men jeg hadde drømmer! Og det er nok noe av det som drev meg, forteller hun.
"Jeg ble nok mer preget av livet. Jeg ble innesluttet, og jeg hadde ikke særlig mange venner. Jeg var ikke skoleflink, og jeg klarte ikke å konsentrere meg".
Tøffe skoleår
Jacqueline har kun gode minner fra barneskolen. Hun husker spesielt godt naturfagstimene og turene i skogen. Det var først da hun ble litt eldre at hverdagen ble tyngre.
– Jeg ble nok mer preget av livet. Jeg ble innesluttet, og jeg hadde ikke særlig mange venner. Jeg var ikke skoleflink, og jeg klarte ikke å konsentrere meg.
Dyrene ble redningen
Hver eneste dag syklet Jacqueline en mil til Nøtterøy Ridesenter for å være i stallen. Dyrene ble hennes redning.
– Stallen og dyr generelt tror jeg redder veldig mange liv. Der dugde jeg til noe. Jeg følte hestene trengte meg. Det å føle at man har en verdi er enormt viktig - og akkurat dét følte jeg at jeg hadde der. Jeg er så takknemlig for all den tiden jeg fikk tilbringe i stallen. Den dag i dag lar jeg jenter hjelpe meg med hesten min, fordi jeg vet hvor mye det betydde for meg.
Årene gikk, og som syttenåring flyttet Jacqueline fra fosterforeldrene sine og kjøpte seg leilighet i Tønsberg sentrum. Hun avsluttet skolegangen ved Slottsfjellskolen for å jobbe fulltid i en klesbutikk.
– Det å begynne å jobbe ble et vendepunkt for meg. Alle var så besatt av å gå på skole og å utdanne seg, men det var ikke noe for meg. Jeg var frustrert og skolelei. Jeg tror vi kan bli hva vi vil her i livet, så lenge man jobber hardt, og ikke gir opp. Det er bare at veien dit er forskjellig.
Ble modell ved en tilfeldighet
Da Jacqueline var 20 år solgte hun leiligheten i hjembyen og flyttet til Oslo. En venninne sendte inn bilder til en reklamekonkurranse for sjampo, og senere ble hun kontaktet av et modellbyrå som ønsket å jobbe med henne.
"Min drøm var jo å jobbe med dyr. Jeg både elsket og hatet modellbransjen. Jeg trodde det skulle gi meg bedre selvtillit å jobbe som modell, men det var heller motsatt."
– Å jobbe som modell var aldri planlagt. Det var ikke noe jeg hadde drømt om å gjøre, men det var veldig gøy. Jeg elsket de kreative delene ved det.
Jacqueline tenkte i en periode at modellkarrieren var veien til lykke, men det viste seg raskt å ikke være tilfelle.
– Jeg forstod fort at dette ikke var min drøm. Min drøm var jo å jobbe med dyr. Jeg både elsket og hatet modellbransjen. Jeg trodde det skulle gi meg bedre selvtillit å jobbe som modell, men det var heller motsatt. Jeg likte ikke det usunne fokuset på utseende, og å gå på castinger hvor man ble målt opp og ned. Det ga meg ingenting. Det var ikke før jeg begynte med hest igjen, at jeg virkelig begynte å føle glede og selvtillit. Å drive med hest var ikke noe jeg måtte pushe meg selv til å gjøre, det var noe jeg ble sugd mot, det var ekte lidenskap, forteller hun.
Den store kjærligheten
Etter noen år med opphold begynte Jacqueline sakte men sikkert å drive med hest igjen. Hun var lenge inne på tanken om å kjøpe sin egen, men visste ikke helt hvordan hun skulle få det til. – Det var en hest i stallen som hadde kommet fra Danmark til Norge. Han hadde hatt et tøft liv, og ville ikke samarbeide med noen. Han var urolig og aggressiv. Paret som egentlig skulle kjøpe hesten ville ikke ha han likevel, og skulle sende han tilbake til Danmark. Jacqueline fikk tilbud om å ha han på prøve.
– Jeg sa først nei. Jeg skulle jo ikke ha en så dyr hest. Det var aldri planen, sier hun lattermildt. – Jeg tror på soul mates. Og jeg tror det kan være både mennesker og dyr. Det var et eller annet med Zeus. Vi fikk en connection, det er den mest spesielle opplevelsen jeg noen gang har hatt. Fra sekundet jeg satt meg på ryggen hans, visste jeg at dette var ”min hest”. Han stolte ikke på noen, men etterhvert skjønte jeg at det bare var kjærlighet han ville ha. Jeg så veldig mye av meg selv i ham, vi hørte sammen, forteller hun.
Så kom spørsmålene. Hvordan i all verden skulle hun skaffe penger til å kjøpe denne hesten? Og hvor i all verden skulle hun ha den?
- Alle vennene mine sa jeg var gal! “Du kan ikke selge leiligheten din for å kjøpe hest? Hvor skal du bo?”
Solgte leiligheten
Jacqueline var ikke i tvil. Hun måtte kjøpe denne hesten, om hun så måtte sette himmel og jord i bevegelse. – Zeus kunne ingenting utenom sprangridning, og jeg drev jo med dressur, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle ha den hesten! Jeg kjente at for en gangs skyld måtte jeg drite i hva alle andre mente og følge hjertet mitt. ”Det spiller vel ingen rolle om jeg eier eller leier”, tenkte jeg.
Etter tre måneder var leiligheten solgt, og Zeus var kjøpt og betalt.
– Jeg var så uendelig lykkelig. En barndomsdrøm hadde endelig gått i oppfyllelse. Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Å kjøpe Zeus er det beste valget jeg noen gang har tatt.
Ble butikksjef
Etter et kort opphold i Sverige sammen med Zeus bestemte Jacqueline seg for å søke på en stilling som butikksjef på Hööks Hestesport i Storgata i Oslo. Da jobben var i boks tok hun med seg Zeus tilbake til favorittbyen.
– Det er virkelig en drøm å jobbe der. Tenk å få jobbe med det man elsker? Det er helt fantastisk, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig.
Følg hjertet
– Ikke bry deg for mye om hva folk tenker om deg. Ha aldri en plan B, da kommer du aldri til å gi plan A hundre prosent. Omgi deg med positive mennesker som vil deg godt. Og selvfølgelig, følg alltid hjertet ditt, og aldri gi opp drømmene dine, avslutter hun.
Tekst: Oda Waage